Utover ordene: Kontekst i det japanske språket

Podcast-manus

Ben: Velkommen tilbake til «Språkenes historie». Jeg er Ben. Og i dag reiser vi til Øst-Asia for å utforske et språk som fascinerer og, la oss være ærlige, skremmer mange av oss: japansk. Min vanlige medvert Clara er borte, så jeg er begeistret over å ha med meg en ny ekspert. Velkommen til showet, Sarah.

Sarah: Hei Ben, det er flott å være her. Og du har rett, «skremmende» er ordet de fleste bruker når de først ser en japansk setning. Det ser ut som en vakker, men ugjennomtrengelig mur av tegn.

Ben: Nettopp! Det virker som om man må lære tre forskjellige språk bare for å lese én enkelt setning. Du har disse komplekse, billedlignende tegnene, så noen buede, og deretter noen skarpe, kantete. Hvor skal vi i det hele tatt begynne å nøste opp i det?

Sarah: Det er et perfekt sted å starte. Det er ikke tre språk, men tre skriftsystemer som jobber sammen i harmoni, som et verktøysett. For det første har du Kanji, de komplekse tegnene lånt fra kinesisk. De representerer hele ideer, som 山 for «fjell». De utgjør substantivene og verbstammene – kjerneinnholdet.

Ben: Ok, byggeklossene. Hva med de to andre?

Sarah: De er limet. Det buede skriftsystemet er Hiragana. Det er fonetisk, som betyr at hvert tegn er en stavelse, som 'ka', 'shi', 'to'. Det tar seg av alt det grammatiske – verbendinger, partikler, ting som ikke har en kanji. Så har du Katakana, det kantete. Det er også fonetisk, men hovedoppgaven er fremmedord og lånord. Så navnet ditt, «Ben», eller ordet «kaffe», ville blitt skrevet med Katakana.

Ben: Wow, så en enkelt setning kan flette alle tre sammen for å gjøre forskjellige jobber. Det er jo faktisk veldig effektivt når man tenker over det.

Sarah: Nøyaktig. I setningen «Jeg drikker kaffe» kan ordene «jeg» og «drikke» være Kanji, de grammatiske delene være i Hiragana, og ordet «kaffe» være i Katakana. Det ser overveldende ut, men det er et glimrende visuelt system.

Ben: Så når man har besteget det fjellet av et skriftsystem, blir grammatikken enklere? Jeg har hørt at den er helt bakvendt sammenlignet med norsk.

Sarah: «Bakvendt» er et godt ord for hvordan det føles i starten! Norsk er Subjekt-Verb-Objekt: «Jeg spiser et eple.» Japansk snur det til Subjekt-Objekt-Verb: 「私はりんごを食べます」 (Watashi wa ringo o tabemasu), som bokstavelig talt oversettes til «Jeg eple spiser». Verbet kommer alltid helt til slutt.

Ben: Så hvordan vet du hva som er subjekt og hva som er objekt hvis rekkefølgen er så fleksibel?

Sarah: Det er magien med partikler. De er bittesmå ord som kommer etter et substantiv for å fortelle deg hvilken rolle det har i setningen. Så, wa markerer temaet, og o markerer objektet. Det er som om hvert ord har en liten merkelapp som forklarer hva jobben dens er. Ordrekkefølgen kan endre seg, men merkelappene holder meningen klar.

Ben: Det er fascinerende. Det er en helt annen logikk. Utover det tekniske, har japansk rykte på seg for å være utrolig høflig. Hvordan er det bakt inn i selve språket?

Sarah: Du snakker om Keigo, eller æresspråk. Det er kanskje den kulturelt sett viktigste delen av språket. Det er et komplekst system av vokabular og verbformer som endrer seg avhengig av hvem du snakker med. Å snakke med sjefen din er fundamentalt annerledes enn å snakke med en venn eller en kunde.

Ben: Så det er mer enn bare å si «herr» eller «fru»?

Sarah: Å, mye mer. Det finnes former for å heve personen du snakker til, og andre former for å ydmyke deg selv. For eksempel ville du ikke brukt det samme verbet for «å spise» når du snakker om at sjefen din spiser kontra at du selv spiser. Det er et system bygget på å vise respekt for sosialt hierarki og å opprettholde harmoni.

Ben: Det høres ut som et minefelt for en som lærer! La oss rydde opp i en annen vanlig misforståelse. Mange i Vesten setter kinesisk og japansk i samme bås. Hvor beslektet er de egentlig?

Sarah: Det er en stor misforståelse. De tilhører helt forskjellige språkfamilier. Ja, japansk lånte skriftsystemet sitt, Kanji, fra Kina, men der stopper likheten. Det er som at engelsk bruker det latinske alfabetet, men ikke er et romansk språk som fransk eller spansk. Kinesisk er et tonalt språk, hvor tonehøyden i stemmen din endrer et ords betydning fullstendig. Japansk er ikke tonalt; det har en mer subtil toneaksent, noe som gjør uttalen overraskende enkel for de som lærer.

Ben: Så lyden er faktisk en av de enklere delene?

Sarah: Absolutt. Det har fem rene vokallyder, akkurat som spansk – 'a, i, u, e, o' – veldig konsekvent. Det er en gave til de som lærer.

Ben: Vi har sett hvordan japansk kultur har spredt seg globalt gjennom anime og manga. Hvordan har det påvirket språket?

Sarah: Enormt. Ord som kawaii (søt) eller sugoi (fantastisk) er kjent over hele verden. Men det er også en toveisgate. Japansk er glimrende til å låne og tilpasse engelske ord, og skape noe nytt. De kaller det wasei-eigo, eller «japansk-laget engelsk». Et godt eksempel er salaryman for en kontorarbeider, eller ordet mansion, som i Japan ikke betyr en enorm herregård, men en moderne leilighet.

Ben: Ikke sant! Så hvis du leter etter en «mansion» i Tokyo, ser du egentlig etter en leilighet. Hva er noen andre unike, uttrykksfulle trekk ved språket?

Sarah: Min favoritt må være rikdommen av onomatopoetikon. Det finnes ord for lyder, men også for tilstander. Zaa-zaa er lyden av kraftig regn. Men waku-waku er følelsen av spent forventning, og kira-kira beskriver noe som glitrer eller skinner. Det gir en utrolig tekstur og livlighet som ofte er vanskelig å oversette.

Ben: Så for å oppsummere, vi har et språk med et skriftsystem i flere lag, en grammatikk med verbet på slutten, et dypt system for respekt innebygd, og dette utrolig uttrykksfulle vokabularet. Hva er den ene tingen en som lærer språket bør forstå for å virkelig fatte det?

Sarah: Det er at japansk er et høykontestspråk. Det som blir usagt er ofte viktigere enn det som blir sagt. Det er et kjent konsept som kalles 「空気を読む」 (kūki o yomu), som bokstavelig talt betyr «å lese luften». Det handler om å forstå situasjonen, de sosiale signalene, den uuttalte meningen. Å lære japansk handler ikke bare om å pugge ord; det handler om å lære å oppfatte verden fra et mer nyansert, indirekte og harmonisk perspektiv.

Ben: Sarah, dette har vært et utrolig dypdykk. Du har gjort noe som virket skremmende om til noe logisk og vakkert. Tusen takk for at du var med oss.

Sarah: Det var en glede, Ben. Ha det bra, alle sammen!

Ben: Ha det.