Det engelske språkets sammensatte historie

Podcast-manus

Ben: Velkommen, alle sammen, til en helt ny serie fra skaperne av Vocafy. Vi kaller den «Språkenes historie», der vi utforsker de fascinerende, rare og fantastiske historiene bak verdens tungemål. Jeg er Ben, og jeg er selvfølgelig her med vår faste språkekspert, Clara.

Clara: Hei, Ben! Jeg gleder meg skikkelig til å sette i gang. Og vi starter med en skikkelig tungvekter: engelsk. Språket vi snakker akkurat nå.

Ben: Nettopp. Og som en som lærer andre språk, har jeg begynt å innse hvor... rart engelsk er. For eksempel, hvorfor har vi tre ord som betyr nesten det samme, som «kingly», «royal» og «regal»? Det føles unødvendig komplisert.

Clara: Det er det perfekte stedet å begynne, for det ene eksempelet forteller en enorm del av engelskens historie. De tre ordene er som fossiler fra tre forskjellige geologiske epoker i språket. «Kingly» kommer fra gammelengelsk, det opprinnelige germanske språket til angelsakserne. «Royal» er fra gammelfransk, brakt over av normannerne i 1066. Og «regal» er et direkte lån fra latin, som kom inn under renessansen. Engelsk er ikke ett språk; det er en hybrid, en blanding av minst tre.

Ben: Så det er et slags språkets Frankenstein-monster?

Clara: (Ler) Et vakkert, utrolig rikt Frankenstein-monster, ja. Det startet som en beskjeden germansk dialekt. Tenk på grunnleggende, jordnære ord: hus, vann, mann. Så kom vikingene, som ga oss tusenvis av hverdagsord som «sky», «skin», «get», «take», og til og med pronomenene «they», «them» og «their». De forenklet også grammatikken betraktelig.

Ben: Vent, vikingene... forenklet engelsk grammatikk? Jeg trodde invasjoner bare gjorde ting mer komplisert.

Clara: Ikke alltid! Fordi gammelengelsk og norrønt var beslektet, måtte folk finne en måte å kommunisere på. Så de kuttet ut mange av de kompliserte grammatiske endingene for å finne en felles grunn. Men den virkelige omveltningen var den normanniske erobringen i 1066.

Ben: Vilhelm Erobreren (William the Conqueror).

Clara: Akkurat. Plutselig hadde du en fransktalende overklasse og en engelsktalende bondebefolkning. I 300 år var fransk språket for makt, lov og fin mat. Det er derfor vi har det berømte eksempelet med bønder som aler opp en «cow» (det gammelengelske ordet), mens adelen spiser «beef» (det franske ordet). Det samme gjelder «pig» og «pork», «sheep» og «mutton». Språket i seg selv reflekterer et klasseskille.

Ben: Det er utrolig. Så det er der det enorme ordforrådet kommer fra. Men hva med den andre store klagen min som språkelev: stavingen. Den virker helt frikoblet fra uttalen. Jeg mener, «though», «through», «tough»... det er et mareritt.

Clara: Der traff du på den andre store historiske tilfeldigheten i engelsk. Det korte svaret er: boktrykkerkunsten kom på verst tenkelige tidspunkt. På 1400-tallet begynte trykking å standardisere stavingen. Men rett etter det gjennomgikk engelsk noe som kalles «Det store vokalskiftet».

Ben: Det store vokalskiftet? Det høres dramatisk ut.

Clara: Det var det! I løpet av et par hundre år endret uttalen av alle lange vokaler seg systematisk. For eksempel ble ordet «house» tidligere uttalt «hoos» (som «goose»). Ordet «mouse» var «moos». Men stavingen var allerede i ferd med å bli låst fast av trykkpressene. Så vi sitter igjen med et middelaldersk stavesystem for et moderne språk. Vi leser i bunn og grunn et øyeblikksbilde av hvordan engelsk hørtes ut for 500 år siden.

Ben: Så engelsk er et germansk språk med et hovedsakelig fransk ordforråd, forenklet av vikinger, med et stavesystem som er frosset fast i middelalderen. Ikke rart det føles rart.

Clara: Nøyaktig. Men det er en oppside med alt dette kaoset. De samme kreftene som gjorde ordforrådet og stavingen komplisert, gjorde også grammatikken utrolig enkel, relativt sett. Engelsk kvittet seg med det komplekse kasussystemet og, avgjørende nok, grammatisk kjønn. Et bord er ikke maskulint eller feminint, det er bare «the table». For alle som har slitt med å memorere kjønn på fransk, tysk eller spansk, er det en enorm lettelse.

Ben: Det er et godt poeng. Så hvordan ble dette lille, rare øyspråket verdens lingua franca?

Clara: Det skjedde i tre hovedbølger. Først spredte det britiske imperiet engelsk over hele kloden som språket for administrasjon og handel. For det andre, på 1900-tallet, gjorde USAs fremvekst som en økonomisk og kulturell supermakt – gjennom Hollywood, popmusikk og vitenskap – engelsk til språket for internasjonal diskurs. Og for det tredje sementerte den digitale revolusjonen, som ble født i USA, engelsk som standardspråket for internett, programmering og teknologi.

Ben: Så det var en kombinasjon av imperium, popkultur og teknologi. Noe som leder til mitt siste spørsmål: Finnes det én «korrekt» engelsk? Bør man som elev fokusere på britisk eller amerikansk engelsk?

Clara: Det vakre er at engelsk ikke lenger eies av ett enkelt land. Det er et verdensspråk. Selv om britisk og amerikansk engelsk er de to mest kjente variantene, finnes det dusinvis av andre, som australsk, kanadisk eller indisk engelsk. For en som lærer, er ikke målet å mestre én enkelt «korrekt» form, men å være konsekvent i den standarden du velger å lære, samtidig som du kan forstå de andre. Det er nå en språkfamilie.

Ben: Så å lære engelsk er å lære historie, kultur og teknologi på én gang.

Clara: Akkurat. Du lærer ikke bare en ferdighet; du kobler deg på en levende, pustende historie om erobring, kultur og tilknytning. Og å forstå den historien gjør de rare delene av språket ikke bare tålelige, men fascinerende.

Ben: Clara, dette har vært en fantastisk start på den nye serien vår. Takk for at du får engelsk til å gi mening, med all sin rarhet.

Clara: Bare hyggelig, Ben. Det er så mange flere historier å fortelle.