Det arabiske språket: Å forstå standardarabisk og dialekter

Podcast-manus

Ben: Velkommen tilbake til «Språkenes historie» fra Vocafy. Jeg er Ben, her igjen med Clara. Etter vår reise gjennom det enorme språklige landskapet i Afrika, zoomer vi nå inn på ett enkelt språk som spenner over to kontinenter og snakkes av over 400 millioner mennesker: arabisk. Men Clara, det første man lærer om arabisk, er at «ett enkelt språk» er en veldig misvisende beskrivelse.

Clara: Hei, Ben. Det er et perfekt sted å starte. Det er det sentrale paradokset med arabisk. På den ene siden er det et enhetlig språk med et felles skriftsystem og en felles arv. På den andre siden kan en person fra Marokko og en person fra Irak slite med å ha en uformell samtale. Dette er fordi den arabisktalende verden eksisterer i en tilstand lingvister kaller «diglossi».

Ben: Diglossi. Det høres teknisk ut. Hva betyr det i enkle termer?

Clara: Tenk på det som å ha to forskjellige versjoner av språket som du bruker ved ulike anledninger. Det finnes en formell, «penversjon», og så finnes det en uformell hverdagsversjon du snakker hjemme. I arabisk er denne delingen mye mer dramatisk enn i de fleste andre språk.

Ben: Ok, så la oss bryte ned disse to versjonene. Hva er den formelle?

Clara: Det er moderne standardarabisk, eller MSA. Det er en direkte etterkommer av klassisk arabisk fra Koranen. Dette er språket for enhet. Det er det du leser i bøker og aviser, det du hører i universitetsforelesninger, og – avgjørende nok – det er språket i nyhetssendinger. Hvis du skrur på Al Jazeera eller en annen stor pan-arabisk nyhetskanal, snakker ankerne MSA. Det sikrer at en politisk tale eller en nyhetsrapport blir forstått fra Rabat til Riyadh.

Ben: Så alle forstår det. Men snakker folk det faktisk? Sånn, med venner eller familie?

Clara: Nesten aldri. Og dette er nøkkelpoenget: MSA er ingens morsmål. Alle lærer det på skolen, men du bruker det ikke til å prute på markedet eller prate med en drosjesjåfør. Til det bruker du den andre versjonen: dialektene.

Ben: Dialektene. Så det er det uformelle hverdagsspråket. Hvor forskjellige er de fra hverandre?

Clara: Dramatisk forskjellige. Dette er det pulserende, levende hjertet av arabisk, kjent som `Ammiyya`. Hver region har sin egen. Dialektene i naboland, som Libanon og Syria, er vanligvis gjensidig forståelige. Men ettersom avstanden øker, øker også den språklige kløften. Dialektene i Nord-Afrika, kalt maghrebi eller darija, er sterkt påvirket av berberspråk og fransk, noe som gjør dem spesielt vanskelige å forstå for arabere fra Midtøsten.

Ben: Så hvis de er så forskjellige, hvordan kan en massiv, felles kultur – som film og musikk – i det hele tatt eksistere? Hvordan blir en hitlåt fra ett land populær i et annet?

Clara: Det er et fantastisk spørsmål, og svaret ligger hos den kulturelle tungvekteren i den arabiske verden: Egypt. I flere tiår var Egypt «Midtøstens Hollywood», og produserte et enormt antall filmer, TV-serier og sanger. På grunn av dette ble egyptisk-arabisk den mest utbredte dialekten i hele regionen. Selv om en saudiaraber og en tunisier ikke kan forstå hverandres morsmålsdialekt, kan de ofte finne et felles språk ved å bytte til en forenklet egyptisk-arabisk de begge kjenner fra filmer.

Ben: Så egyptisk film skapte en slags uoffisiell lingua franca. Det er fascinerende. Hva med for en som lærer seg språket? Hva er noen av de unike trekkene man må takle, uavhengig av om man lærer MSA eller en dialekt?

Clara: Det første er skriftsystemet. Det skrives fra høyre til venstre, noe som er en morsom mental omveltning. Men den vakreste og kraftigste egenskapen er rotsystemet. De fleste ord er bygget på en rot med tre konsonanter. For eksempel er roten K-T-B knyttet til ideen om å 'skrive'. Fra denne ene roten får du kitab (bok), katib (forfatter), maktab (kontor) og maktaba (bibliotek). Når du lærer deg roten, kan du låse opp en hel familie av ord.

Ben: Det er som en hemmelig kode for vokabularet. Hva med lydene? Jeg har hørt at arabisk har lyder som ikke finnes på engelsk.

Clara: Det har det absolutt. Det er flere dype strupelyder, som den berømte ayn (ع), som kommer fra langt bak i halsen. Å mestre disse er en reell utfordring for elever, men det er essensielt for å høres autentisk ut.

Ben: Så, dette bringer oss til det ultimate spørsmålet for alle som ønsker å lære: Hvor starter man i det hele tatt? MSA eller en spesifikk dialekt?

Clara: Det avhenger helt av målene dine. Hvis du vil lese litteratur, forstå nyhetene og ha et solid fundament for hele den arabiske verden, starter du med MSA. Det gir deg «hovednøkkelen». Men hvis målet ditt er å reise til Jordan neste år og få venner, bør du lære den lokale levantinske dialekten. Du vil kunne kommunisere mye raskere i hverdagssituasjoner.

Ben: Finnes det en mellomting?

Clara: Absolutt. Det vanligste rådet er å starte med det grunnleggende i MSA for å forstå skriftsystemet og grammatikken, for så å bytte over til en bredt forstått dialekt som egyptisk eller levantinsk for tale- og lytteøvelser. På den måten får du det beste fra begge verdener.

Ben: Så, arabisk er ikke ett enkelt språk, men et helt språklig univers, holdt sammen av en formell, skriftlig standard, men levende med hundrevis av lokale variasjoner.

Clara: Nøyaktig. Å lære arabisk, i hvilken som helst av dets former, er en invitasjon inn i en av verdens rikeste og mest historisk betydningsfulle kulturer. Du lærer ikke bare ett språk; du får tilgang til dem alle.

Ben: For en mektig måte å si det på. Så nøkkelen er ikke å la seg skremme av kompleksiteten, men å se det som en inngangsport til en hel sivilisasjon. Clara, tusen takk for at du avmystifiserte denne utrolige språklige verdenen for oss.

Clara: Det var en glede, Ben. Bare hyggelig.